Blogger

Et positivt tilskudd til Trondheim som mangler et tilbud for folk som er interessert i noe annet enn kjeramikk, billedkunst og skulpturer. Vi har mange museumer og utstillingslokaler for slikt, men det er flaut lite som skjer innen dokumentargenren foruten den årlige internasjonale filmfestivalen Kosmorama. Fotoustillinger innen dokumentargenren er nesten fraværende foruten noen hederlige unntak som dukker opp en sjelden gang, ofte lite omtalt i dagspressen og ellers.

Trondheim Dokumentarfestival ble i år arrangert for første gang, og førsteinntrykket er godt. Til tross for en del forsinkelser og tekniske problemer, har gjennomføringen vært ytterst imponerende. Hvis jeg skal pirke på noen ting så er det at programmet er for tett. Etter hver seanse får man noen minutter på seg til å gjøre unna viktige ting (kjøpe mer drikke, toalettbesøk osv). Hadde man lagt inn 15-20 minutters pauser, kunne både arrangørene tjent mer penger på salg av drikke og mat samt at folk kunne snakket sammen og knytte nye kontakter innad i miljøet.

En annen ting som kan forbedres er å få inn porteføljekritikk/respons for unge fotografer. Det er mange tungvektere i Norge og utland som kunne gitt konstruktiv kritikk og tips til nyutdannede og semi-amatører - samt at nye talenter kunne fått muligheten til å knytte kontakter med bildebyråer, magasiner og aviser o.l. Fotojournalistikken trenger sårt nye og friske tilskudd som kan bidra til at bransjen opprettholder sin status og kanskje får en ny renessanse. Per dags dato, som Antonin Kratochvil sa under sitt foredrag, er fotojournalistikken «fucked»: det er lite penger å tjene til livets opphold.

Dokumentaren har i dag en litt bedre stilling enn fotojournalistikken, og det vises på nivået på dokumentarene som vises under festivalen. Selv om det er et hardt valg å bli dokumentarist, er det, i hvert fall i Norge, gode muligheter for produksjon og visning av dokumentarer. Kinodokumentarer er dog lite besøkt, men det er noen få som finner slike filmer interessante. Fremtiden blir nok TV-visningsavtaler og nettdistribusjon.

Alt i alt er Trondheim Dokumentarfestival meget vellykket, og jeg gleder meg til å se om det blir en ny festival til neste år. Får håpe den fortsatt blir enkeltstående og ikke slått sammen med Kosmorama som Minimalen har blitt. Det er ingen tjent med siden Kosmorama vil «sluke» alle særpreg.

Den danske dokumentarfilmen Det røde kapel ser ut til å være et friskt tilskudd til en ellers kjedelig international dokumentarfilmflora. En «undercover» teatertropp drar til det lukkede landet Nord-Korea under påskudd av å vise dansk komi og teater. Egentlig er filmskaperen Mads Brügger der for å vise hvordan livet i Nord-Koreas hovedstad, Pyongyang, egentlig fortoner seg. Merkelig nok har den Nord-Koreanske sensuren ikke funnet noe å pirke på av Brügges råfilmateriale underveis.

If this film had been made anywhere else in the world, we could think we're dealing with a mockumentary, but with the certitude of veracity The Red Chapel carries, we get a unique portrait of a mysterious country and an exemple of audacious cinema that would make Werner Herzog proud (kilde: Twitchfilm).

Tør man håpe på kinodistribusjon?

Dette er spørsmålet jeg har fått av mange arbeidsgivere under jobbsøkerprosessen. Hva er egentlig nettproblematikk? Er dette en fast enhet? Mange mener at nettproblematikk gjerne innebærer tekstens lengde, struktur og oppbygning i nettartikler eller i informasjon på nett, og hvordan de digitale medienes egenart krever en annerledes tilnærmingsmåte enn trykte medier. At ulike typer medier har forskjellige typer estetikk og krever variert teknologi sier seg selv, men dette trenger vel ikke nødvendigvis å være en begrensning for de nettbaserte mediene. Informasjon på nett må være konkret, presis, tydelig og ikke minst kortfattet, fordi digitale medier ikke egner seg for dyptgående journalistikk og lengre tekster. På NHOs nettsider under medietrening, «skrive for nettet», står det blant annet:

«Overlessede tekster med mange poenger skremmer vekk leseren. Kutt til beinet. Konsentrer deg om ett budskap om gangen. Del heller formidlingen opp i mindre saker. Det tar dessuten lenger tid å lese en tekst på nett, så skriv kort – selv om det er «ubegrenset» plass.»

På journalistutdanninga ved HiO brukes Veslemøy Kjendslis lærebok Rett på sak (2008) på pensumet for førsteårsstudenter; denne hevder også at «å skrive for nett er å skrive kort». Dette er en bok om generell journalistikk hevder høyskolelektor Elsebeth Frey i en artikkel på journalisten.no. Uansett virker det som at dette med kortfattethet er noe som generelt skal kjennetegne tekster på nett. Dette er paradoksalt med tanke på hvordan vi søker opp informasjon og fakta på nettopp nett i dag, noe som ikke bare gjelder de som har en spesiell interesse for digitale- og nye medier – alle bruker nett i dagens samfunn. Det argumenteres for at vi leser 25% tregere på nett, at vi bruker i gjennomsnitt 2 sekunder på hver side osv, men disse opplysningene må også settes inn i et økonomisk og estetisk perspektiv.

Designet på nettsidene er ikke lagd for lesevennlighet. Bare for å bruke noen av landets største aviser som eksempler: Dagbladets sider er smale, VGs sider er, i tillegg til å være smale, tettpakkede. Det er tydelig at begge har satset på store bilder og overskrifter – noe som er gode blikkfang, men er lite oversiktlig. Det sier seg selv at smale og tettpakkede sider gjør det tungt å lese lengre tekster. Hvem ønsker å bruke unødvendig mye tid på å pløye gjennom noe som er tidkrevende når man lett kan surfe videre, og finne informasjon et annet sted? Nettet er flyktig hevdes det på NHOs sider, men dette betyr ikke nødvendigvis at ikke folk kan tenke seg mer grundig info på nett. Faktisk er det mange som gjerne kunne tenkt seg dette. Information.dk, riktig nok ikke en tabloidavis, men tilbyr artikler om politikk og kultur på nett. Masse luft og bred layout gir fokus på tekst, og tillater at artiklene er lengre. Alle tilbud trenger selvfølgelig ikke å være like, men nettet er og bør være preget av mangfold. Det er kanskje på tide å innse dette, og heller konsentrere seg om hvordan man skal forbedre tilbudet istedet for å fokusere på hvordan forenkle det.

De fleste store nettsteder bruker egne systemer, hvor de har ansatt eksperter med ansvar for å utvikle og vedlikeholde dette. Dette vil si at ansvaret for å finne feil og eliminere disse ligger i hendene på få, og dette krever i tillegg ganske så store økonomiske ressurser. Fri programvare er mer sikkert fordi feilene blir funnet mye raskere fordi det er så mange som jobber med det, og virkelig er dedikerte og interesserte i det de driver med. Lukket kode gjør at folk ikke finner feilene, og få har adgang. De feilene som blir oppdaget av «andre» blir som regel holdt hemmelig og utnyttet av hackere. Frykten ligger muligens i at mange har tilgang og da kan folk gå inn å legge til ulovlig innhold etc, men om noen absolutt ønsker å gjøre dette finner de nok mest sannsynlig en måte å gjøre det på før eller senere allikevel. Adressa.no kunne blant annet melde at hackere hadde brutt seg inn og lagt ut porno på rbk.no den 25.08.09.

Hvorfor står bransjen fortsatt på dørstokken og er redd for nettet? Er det mulig å sikre kvalitetsjournalistikk i dagens digitale medievirkelighet? Spørsmålet bør vel heller være hva kan man gjøre for å utvikle seg med Web 2.0? Hvorfor skal ikke tilbudet kunne være like bredt på nett som i trykte medier? Sven Egil Omdal sier i spalten Medieblikk at dette er økonomisk betinget, og et forsøk på å redde papirpressen fra stadig fallende opplag. Nettet er mer uoversiktlig enn papirpressen, og vi leser ikke side opp og side ned som i en papiravis, men dette betyr ikke nødvendigvis at vi ikke kan orientere oss på nett. Hva ellers har vi Google til, spør Omdal.

Ved utdanningsstedene for journalistikk i Norge sitter lærerne på tiår med erfaring fra praktisk journalistikk, men det er like lenge siden de selv jobbet aktivt som journalister. Kanskje begynner noe av mediebransjens skepsis til Internett her, og m.t på medienes økonomiske situasjon er det vel på tide å begynne å tenke nytt. Forandring er ikke nødvendigvis negativt, skulle man ha kjempet mot alle nye medier opp i gjennom tiden hadde vi fortsatt brukt telegraf fremfor telefon. Internett vil nok ikke plutselig forsvinne, å lese på nett blir mer og mer vanlig også for eldre generasjoner – den aldersgruppen som er i ferd med å innta Facebook for eksempel kvinner 50+. Dessuten er det dagens unge som etterhvert er de som tar over, og disse er trofaste nettlesere.

Den prisbelønte amerikanske TV-serien Mad Men lever sitt eget liv på det sosiale nettstedet Twitter. I løpet av det siste året har populære karakterer fra serien, som Peggy Olson, Don Draper og Betty Draper, skapt en eget verden på mikrobloggtjenesten hvor de tvitrer om hva de foretar seg til enhver tid. Personene bak Mad Men-figurene er dedikerte fans som legger mye arbeid i å holde seg innenfor TV-seriens plot, og de fiktive twitter-profilene skaper derfor en forlengelse av seriens univers. I USA har denne formen for underholdningsbasert tvitring fått navnet «twittertainment», og Mad Men har etterhvert vokst seg til en av de mest populære TV-seriene på mikrobloggtjenesten. Dette visker for alvor ut skillet mellom markedsføring og underholdning på nettet, noe som førte til bekymring for merkevaren Mad Men fra kabelTV-selskapet AMCs side. Selskapet sørget for å få stengt alle de gjeldene twitter-kontoene, like etter at de oppdaget fenomenet i august 2008. Imidlertid ombestemte de seg kjapt, og kontoene ble på nytt åpnet.

I en artikkel på aftenposten.no sier Silje Larsen Borgan, redaktør for underholdningsbransjebladet FaroJournalen, at AMC bør oppmuntre denne fanstyrte aktiviteten tross i at de ikke kan kontrollere den. TV-seriens twitter-liv kan potensielt få alvorlige konsekvenser for fjernsynsuniverset på grunn av at de fiktive figurene ikke styres av fjernsynskanalen. Skulle plutselig personene bak twitter-kontoene bestemme seg for å avvike fra orginalmanuskriptet kan dette muligens skape sterke reaksjoner blant fans som både følger serien på TV og Twitter, hevder Borgan. Allikevel er den positive blæsten og påvirkningskraften i sosiale medier ikke til å kimse av. Kanskje kan det hende at AMC valgte å ikke ta sorgene på forskudd da de bestemte seg for å la Mad Mens karakterer fortsette sitt liv på mikrobloggtjenesten, da PR-potensialet i et slikt prosjekt som dette er enormt – og attpåtil gratis.

Dagens media fungerer ikke isolert fra andre nyere sosiale nettmedier, noe som for eksempel kan illustreres ved at journalister ofte refererer til Facebook, Twitter og Youtube i sine artikler. Dette kan tenkes å gi anerkjennelse av innholdet under disse linkene, mye på grunn av journalistenes og avismedienes rolle i det offentlige som «fyrtårn i samfunnet». Mange journalister har høyere utdannelse innen journalistikk, og både praktiserende journalister og pressen er underlagt etiske forhåndsregler som «Vær varsom»-plakaten og redaktørplakaten – vi anser dermed disse som kredible kilder. Rekruttering og anerkjennelse er gjerne to ting som går hånd i hånd på grunn av at man ofte tar i mot råd av fornøyde venner når det gjelder innmeldelse i grupper eller å bli fan av noe. Mange tar selv initiativ til å melde seg inn på bakgrunn av venners anbefaling, noe som indikerer at man har tillit til saken eller produktet, jf. Birgitte Førsund i Mojo PR. Jo flere som er aktive, desto større omfang vil informasjonsprednigen få, noe som leder til at flere vil bli brukere på grunn av at gruppementalitet står sterkt hos de fleste av oss.

Det kan derfor tenkes at det i stille perioder er sunt med denne typen fan-fiction for å vedlikeholde Mad Mens popularitet og stimulans av seriens fanskare. Interesse vedlikeholdes ved at man selv kan være interaktiv ved å direkte kommunisere med karakterene eller følge med på deres daglige gjøremål. Et viktig element her er at fans kan bestemme i hvilken grad de skal være aktive og når de skal være det, dette er ikke som å få irriterende uadressert reklame i posten eller spam på e-postkontoen – man velger selv å la seg engasjere. I tillegg er Twitter et medium som er veldig enkelt å bruke og lett tilgjengelig. Fans kan også involvere seg sosialt med andre fans, noe som var noe av bakgrunnen for at TV-seriene ble så populære da fjernsynet kom til Norge på 1960-tallet. Seriene ble såkalte «snakkiser», folk snakket eksempelvis om hva som hadde skjedd i forrige episode i sosiale sammenhenger som på jobb, fester og lignende. Fulgte man ikke med på serien kunne man ikke delta på denne typen smalltalk, og følte seg kanskje litt utenfor.

Helen Ross, som står bak Mad Men-karakteren Betty Draper på Twitter, jobber selv i reklamebransjen og mener at produksjonsselskaper burde ta lærdom av Mad Men-fenomenet. Ross lot seg intervjue sammen med blant annet privatpersonene bak twitter-karakterene Peggy Olson (Carrie Bugbee) og Roger Sterling (Michael Bisell), under South by Southwest Interactive festival (SXSWi) i Texas, hvor de snakket om «fan-fiction» og PR-mulighetene i denne typen underholdning. «It's not just fan fiction. It's brand fiction», hevder Ross. Privatpersonene bak de fiktive figurene har til en viss grad makt over merkevaren Mad Men på grunn av at så mange fans har valgt å følge de; uten alle tilhengerne og responsen ville ikke prosjektet hatt den samme effekten. «Nå følger folk først og fremst det de synes er verdt å følge på nett og som innfrir forventningene deres», hevder masterstudent i Medievitenskap og nettdebattant Ida Aalen i en artikkel i Aftenposten. Per dags dato er Twitter-verdenen strømlinjeformet med fjernsynsseriens plot, men det gjenstår muligens å se om ikke påvirkningen kan virke andre veien også.

Kulturløftet fra 2004 skal videreføres - hvis de rødgrønne igjen får regjeringsmakt: Kulturløftet.no

«5. Støtte opp om den norske filmsuksessen. Målet er at Norge skal bli ledende i Norden på film, TV-drama og dokumentar, og at 25 % av kinomarkedet skal bestå av norske filmer. Norsk film skal hevde seg internasjonalt. Det skal satses på filmmiljøer i regionene. Målet er at kvinner skal inneha minst 40 % av nøkkelposisjonene i norsk film.»

Journalisten har en interessant artikkel om «video on demand», NRK og Veiviseren:

«Etter å ha sendt en film, foreligger mulighetene til å sende dem på nett. Det har NRK nå testet for andre gang på ett år. Denne gangen var det Nils Gaups film Veiviseren som havnet på nett. Ifølge NRK var den første Room with a view.»

Les mer på Journalisten.no.

Dokumentarfilmdiskusjonen raser for fullt på Rushprint.no.

«Selv om vi er snille og justerer filmåret fra mars til mars og derved dobler antallet dokumentarfilmer til seks, øker ikke totalbesøket med mer enn rundt 5.500 billetter. Gjennomsnittlig har altså hver spillefilm i 2008 omtrent 20 ganger så høyt besøk som hver dokumentarfilm på kino.»

Gode tilbakesvar i innleggets kommentarfelt:

• «I motsetting til spillefilmen så har dokumentaren et flerfoldig miljø hvor kjønnfordelingen er mer eller mindre 50 – 50 uten at det er igangsatt kjønnskvotering. Hvis man skal øke kvaliteten og ikke minst produksjonen av og med kvinner i norsk film så kunne man vurdert å putte penger der kvinnene faktisk er!!!» - Geir
• «Det virker som om flere ikke fikk med seg mange av poengene til Hoffart og Jacobsen, som bl.a. var at hvis det ligger over 40 gode dokumentarprosjekter på fondets bord, hvorfor er det bare 3 som blir produsert og så få som ser dem ? Publikum vet altså ikke sitt eget beste, må man anta. Men det forandrer jo ikke på det faktum at det nærmest er umulig å tjene penger på dokumentarfilm, ref motlys m.fl.» - Thomas t
• «Men det er altså når det gjelder TV-dokumentar at skoen trykker mest, det er her midlene ikke står i forhold til produksjonen. Og her kan vi vise til fantastiske seertall også.» - Hilde Skofteland
• «Vi bare minnne om at for kunn kort tid siden var ikke kinopublikummet særlig interesert i norske filmer i det hele tatt. Men etter bevisste satsninger og profesjonalisering av fiksjonsbransjen kan vi nå feire gode besøkstall for norske spillefilmer. Det kan jo være at vi vil kunne se lignede resultater for dokumnetarfilmer, hvis de også fikk litt andre produskjonsforutseninger..» - Stine

Publikum svikter dokumentarfilmen på kino, men den er svært levende på TV og Internett. Hvorfor dokumentarens frafall nå har vist seg å være absolutt etter mange gode år er ikke lett å gi en enkel forklaring på, men man man tenke seg at det hele handler om underholdning: folk er vant til å gå på kino for å bli underholdt. Og underholdning betyr i de fleste tilfeller fart, spenning og attraksjon - kort fortalt fiksjonsfilm. Dokumentarfilmens framtid er som sagt på Internett. Selv om frafallet for dokumentaren på kino nå ser ut til å være absolutt (dette kan sikkert snu seg, men det ser ikke slik ut per dags dato) betyr ikke dette at filmgenren er død og begravet. Den lever i beste velgående hjemme hos folk og til en viss grad på leiemarkedet. Det som ser ut til å være fremtiden for denne genren er «video on demand» (VOD). NRK.no har en rik og mangfoldig nett-tv-side der man kan finne både deres egne produksjoner og andre. Dokumentarfilmen er sterkt representert i form av klassiske TV-dokumentarer, men det er også noen utradisjonelle og mer spennende titler tilgjengelig for fritt gjennomsyn. VOD-begrepet legger til rette for at man selv kan bestemme hvor, når og hvilken - og utvalget er utvilsomt større på Internett enn på kino.

Dokumentarfilmprodusenter bør vurdere dette alternativet seriøst. Man bør utforske nye terreng. Det holder ikke bare at «filmen ser forbannet godt ut på kino», som Dag Hoel sier i et debattinnlegg på Rushprint.no. Den må faktisk nå ut til folk effektivt og billig. Tradisjonelt har fjernsynet vært dokumentarfilmens hovedarena, men der er den underlagt journalistiske prinsipper og sendeflaten. Begge disse hindrer aktivt den utviklingen og eksperimenteringen genren trenger. Samtidig må folk hele tiden forholde seg til gitte tidspunkter på et oppsatt skjema, og man har vanligvis ikke mulighet til å se filmen utenfor dette. Kinovisning byr på liknende problemer. Hva står man da igjen med? Jeg vil hevde at man må ta skrittet lengre og benytte Internett i større grad til distribusjon i tillegg til aktiv reklamering og «blæsting.» Fordelene med dette er at produsentene og filmskaperne i større grad beholder kontroll over verket siden de selv står for salg, slik som Ana Vicente hevder i boken Rethinking Documentary. New Perspectives, New Practices. Man slipper å forholde seg til begrensende faktorer som «Vær Varsom»-plakaten og sendeflate. I tillegg kan dette gi større utbytte for produsentene og film­skaperne, hvis de klarer å utnytte dette maksimalt. Dessverre er filmbransjen enten for trege til å se mulighetene, eller for redde for hva dette nye mediet kan gi av resultater (på samme måte som Karsten Meinich i Rushblogg påpeker deres manglende bruk av sosiale verktøy på Internett).

Vicente viser til statistikk og eksempler fra det virkelige liv som kan indikere på et større og større marked innenfor dette feltet samt en større optimisme for dokumentarfilm som næring. Blant annet peker hun på «word of mouth»-fenomenet på Internett i forbindelse med filmen Outfoxed: Rupert Murdoch's War on Journalism (Robert Greenwald, 2004) som gjorde at den fikk kinolansering etter at den ble utgitt på DVD. I nyere tid har Tommy Pallottas dokumentar, American Prince (2009), om Martin Scorseses dokumentar American Boy: A profile of Steven Prince (1978), har blitt gjort tilgjengelig for gratis nedlasting (les mer om American Prince på Montages.no).