Godt funderte rabuleringer

Et positivt tilskudd til Trondheim som mangler et tilbud for folk som er interessert i noe annet enn kjeramikk, billedkunst og skulpturer. Vi har mange museumer og utstillingslokaler for slikt, men det er flaut lite som skjer innen dokumentargenren foruten den årlige internasjonale filmfestivalen Kosmorama. Fotoustillinger innen dokumentargenren er nesten fraværende foruten noen hederlige unntak som dukker opp en sjelden gang, ofte lite omtalt i dagspressen og ellers.

Trondheim Dokumentarfestival ble i år arrangert for første gang, og førsteinntrykket er godt. Til tross for en del forsinkelser og tekniske problemer, har gjennomføringen vært ytterst imponerende. Hvis jeg skal pirke på noen ting så er det at programmet er for tett. Etter hver seanse får man noen minutter på seg til å gjøre unna viktige ting (kjøpe mer drikke, toalettbesøk osv). Hadde man lagt inn 15-20 minutters pauser, kunne både arrangørene tjent mer penger på salg av drikke og mat samt at folk kunne snakket sammen og knytte nye kontakter innad i miljøet.

En annen ting som kan forbedres er å få inn porteføljekritikk/respons for unge fotografer. Det er mange tungvektere i Norge og utland som kunne gitt konstruktiv kritikk og tips til nyutdannede og semi-amatører - samt at nye talenter kunne fått muligheten til å knytte kontakter med bildebyråer, magasiner og aviser o.l. Fotojournalistikken trenger sårt nye og friske tilskudd som kan bidra til at bransjen opprettholder sin status og kanskje får en ny renessanse. Per dags dato, som Antonin Kratochvil sa under sitt foredrag, er fotojournalistikken «fucked»: det er lite penger å tjene til livets opphold.

Dokumentaren har i dag en litt bedre stilling enn fotojournalistikken, og det vises på nivået på dokumentarene som vises under festivalen. Selv om det er et hardt valg å bli dokumentarist, er det, i hvert fall i Norge, gode muligheter for produksjon og visning av dokumentarer. Kinodokumentarer er dog lite besøkt, men det er noen få som finner slike filmer interessante. Fremtiden blir nok TV-visningsavtaler og nettdistribusjon.

Alt i alt er Trondheim Dokumentarfestival meget vellykket, og jeg gleder meg til å se om det blir en ny festival til neste år. Får håpe den fortsatt blir enkeltstående og ikke slått sammen med Kosmorama som Minimalen har blitt. Det er ingen tjent med siden Kosmorama vil «sluke» alle særpreg.

Den danske dokumentarfilmen Det røde kapel ser ut til å være et friskt tilskudd til en ellers kjedelig international dokumentarfilmflora. En «undercover» teatertropp drar til det lukkede landet Nord-Korea under påskudd av å vise dansk komi og teater. Egentlig er filmskaperen Mads Brügger der for å vise hvordan livet i Nord-Koreas hovedstad, Pyongyang, egentlig fortoner seg. Merkelig nok har den Nord-Koreanske sensuren ikke funnet noe å pirke på av Brügges råfilmateriale underveis.

If this film had been made anywhere else in the world, we could think we're dealing with a mockumentary, but with the certitude of veracity The Red Chapel carries, we get a unique portrait of a mysterious country and an exemple of audacious cinema that would make Werner Herzog proud (kilde: Twitchfilm).

Tør man håpe på kinodistribusjon?

Kulturløftet fra 2004 skal videreføres - hvis de rødgrønne igjen får regjeringsmakt: Kulturløftet.no

«5. Støtte opp om den norske filmsuksessen. Målet er at Norge skal bli ledende i Norden på film, TV-drama og dokumentar, og at 25 % av kinomarkedet skal bestå av norske filmer. Norsk film skal hevde seg internasjonalt. Det skal satses på filmmiljøer i regionene. Målet er at kvinner skal inneha minst 40 % av nøkkelposisjonene i norsk film.»

Journalisten har en interessant artikkel om «video on demand», NRK og Veiviseren:

«Etter å ha sendt en film, foreligger mulighetene til å sende dem på nett. Det har NRK nå testet for andre gang på ett år. Denne gangen var det Nils Gaups film Veiviseren som havnet på nett. Ifølge NRK var den første Room with a view.»

Les mer på Journalisten.no.

Dokumentarfilmdiskusjonen raser for fullt på Rushprint.no.

«Selv om vi er snille og justerer filmåret fra mars til mars og derved dobler antallet dokumentarfilmer til seks, øker ikke totalbesøket med mer enn rundt 5.500 billetter. Gjennomsnittlig har altså hver spillefilm i 2008 omtrent 20 ganger så høyt besøk som hver dokumentarfilm på kino.»

Gode tilbakesvar i innleggets kommentarfelt:

• «I motsetting til spillefilmen så har dokumentaren et flerfoldig miljø hvor kjønnfordelingen er mer eller mindre 50 – 50 uten at det er igangsatt kjønnskvotering. Hvis man skal øke kvaliteten og ikke minst produksjonen av og med kvinner i norsk film så kunne man vurdert å putte penger der kvinnene faktisk er!!!» - Geir
• «Det virker som om flere ikke fikk med seg mange av poengene til Hoffart og Jacobsen, som bl.a. var at hvis det ligger over 40 gode dokumentarprosjekter på fondets bord, hvorfor er det bare 3 som blir produsert og så få som ser dem ? Publikum vet altså ikke sitt eget beste, må man anta. Men det forandrer jo ikke på det faktum at det nærmest er umulig å tjene penger på dokumentarfilm, ref motlys m.fl.» - Thomas t
• «Men det er altså når det gjelder TV-dokumentar at skoen trykker mest, det er her midlene ikke står i forhold til produksjonen. Og her kan vi vise til fantastiske seertall også.» - Hilde Skofteland
• «Vi bare minnne om at for kunn kort tid siden var ikke kinopublikummet særlig interesert i norske filmer i det hele tatt. Men etter bevisste satsninger og profesjonalisering av fiksjonsbransjen kan vi nå feire gode besøkstall for norske spillefilmer. Det kan jo være at vi vil kunne se lignede resultater for dokumnetarfilmer, hvis de også fikk litt andre produskjonsforutseninger..» - Stine

Publikum svikter dokumentarfilmen på kino, men den er svært levende på TV og Internett. Hvorfor dokumentarens frafall nå har vist seg å være absolutt etter mange gode år er ikke lett å gi en enkel forklaring på, men man man tenke seg at det hele handler om underholdning: folk er vant til å gå på kino for å bli underholdt. Og underholdning betyr i de fleste tilfeller fart, spenning og attraksjon - kort fortalt fiksjonsfilm. Dokumentarfilmens framtid er som sagt på Internett. Selv om frafallet for dokumentaren på kino nå ser ut til å være absolutt (dette kan sikkert snu seg, men det ser ikke slik ut per dags dato) betyr ikke dette at filmgenren er død og begravet. Den lever i beste velgående hjemme hos folk og til en viss grad på leiemarkedet. Det som ser ut til å være fremtiden for denne genren er «video on demand» (VOD). NRK.no har en rik og mangfoldig nett-tv-side der man kan finne både deres egne produksjoner og andre. Dokumentarfilmen er sterkt representert i form av klassiske TV-dokumentarer, men det er også noen utradisjonelle og mer spennende titler tilgjengelig for fritt gjennomsyn. VOD-begrepet legger til rette for at man selv kan bestemme hvor, når og hvilken - og utvalget er utvilsomt større på Internett enn på kino.

Dokumentarfilmprodusenter bør vurdere dette alternativet seriøst. Man bør utforske nye terreng. Det holder ikke bare at «filmen ser forbannet godt ut på kino», som Dag Hoel sier i et debattinnlegg på Rushprint.no. Den må faktisk nå ut til folk effektivt og billig. Tradisjonelt har fjernsynet vært dokumentarfilmens hovedarena, men der er den underlagt journalistiske prinsipper og sendeflaten. Begge disse hindrer aktivt den utviklingen og eksperimenteringen genren trenger. Samtidig må folk hele tiden forholde seg til gitte tidspunkter på et oppsatt skjema, og man har vanligvis ikke mulighet til å se filmen utenfor dette. Kinovisning byr på liknende problemer. Hva står man da igjen med? Jeg vil hevde at man må ta skrittet lengre og benytte Internett i større grad til distribusjon i tillegg til aktiv reklamering og «blæsting.» Fordelene med dette er at produsentene og filmskaperne i større grad beholder kontroll over verket siden de selv står for salg, slik som Ana Vicente hevder i boken Rethinking Documentary. New Perspectives, New Practices. Man slipper å forholde seg til begrensende faktorer som «Vær Varsom»-plakaten og sendeflate. I tillegg kan dette gi større utbytte for produsentene og film­skaperne, hvis de klarer å utnytte dette maksimalt. Dessverre er filmbransjen enten for trege til å se mulighetene, eller for redde for hva dette nye mediet kan gi av resultater (på samme måte som Karsten Meinich i Rushblogg påpeker deres manglende bruk av sosiale verktøy på Internett).

Vicente viser til statistikk og eksempler fra det virkelige liv som kan indikere på et større og større marked innenfor dette feltet samt en større optimisme for dokumentarfilm som næring. Blant annet peker hun på «word of mouth»-fenomenet på Internett i forbindelse med filmen Outfoxed: Rupert Murdoch's War on Journalism (Robert Greenwald, 2004) som gjorde at den fikk kinolansering etter at den ble utgitt på DVD. I nyere tid har Tommy Pallottas dokumentar, American Prince (2009), om Martin Scorseses dokumentar American Boy: A profile of Steven Prince (1978), har blitt gjort tilgjengelig for gratis nedlasting (les mer om American Prince på Montages.no).