brobygging

Statistikk, tall, begreper, død, steile parter, nyheter. Slik er som regel vårt syn på Israel/Palestina-konflikten formidlet gjennom diverse nyhetskanaler. Konflikten, hvis 60-årsjubileum trolig vil passere ubemerket hen, er kjent for alle over hele verden. Så kjent at den fortoner seg kjedelig, repeterende og tilsynelatende uten en forsoning i sikte.

Bak disse begrepene og konflikten finnes de menneskelige lidelsene og skjebnene som forsvinner i en stadig mer matematisk og distansert fremstilling og oppfatning. Madri er av de få dokumentarfilmene som ikke fremstiller den ene parten som umenneskelig, ansiktsløs eller som én homogen masse.

Palestinske og israelske mødre får fortelle sin historie hvordan de mistet en av sine kjære sønner eller døtre på grunn av denne konflikten. Filmskaperen er usynlig i denne prosessen og er dermed ikke forstyrrende for mødrenes følelsesladde historier. Skulle filmskaperen delta aktivt ville dens mål og mening i stor grad forsvinne da fokuset ville bli dratt mot en klassisk oppsøkende og mer journalistisk dokumentarfilm.

Regissøren forsøker en balansegang der de politiske sidene ved konflikten er forsøkt ungått. Grusomme bilder etter angrep fra begge sider ønsker å sjokkere oss som tilskuere ved å vise lemlestede barn, kvinner og menn fra begge sider. Politikk og andre mer abstrakte nivåer av uenighet og konflikt tones dermed vekk. Man er dermed ned på basisen for menneskets eksistens og utvikling: fred, frihet og samhold.

Det er forfriskende med dokumentarfilmer som aktivt lar tilskueren bli en del av budskapets utforming, men samtidig ikke legger noe i mellom hva den ønsker å si. Til tross for dens grimme bilder og til tider negative historier om død, lemlestelse og tap av ens kjære sønner og døtre, får vi innsyn i en verden vi som oftest ikke møter gjennom de fleste nyhetskanaler: et ønske om, og tiltak til å bygge broer mellom sivilbefolkningen.

Artikkelen er også å finne hos TAFFI - Tidsskrift av og for filminteresserte