I motsetning til andre krigsfilmer der den ene parten i filmens konflikt som regel er en ansiktsløs masse eller en hensynsløs umenneskelig fiende, ønsker Broomfield å tvinge oss til medfølelse og sympati med alle partene. Filmen er delt opp i tre separate historier der vi følger de amerikanske styrkene, sivile irakere, og irakiske opprørere. Resultatet av dette grepet er at filmen blir svært menneskelig sentrert siden vi er nødt til å forholde oss til alle parter på lik linje. Det vies godt med tid til både de amerikanske styrkene, de irakiske sivile og opprørerne slik at deres menneskelige sider kommer frem.
Volden er ubehagelig og opprørende. Selv om de fleste ikke har sett mennesker bli skutt eller sprengt i filler, er tendensen innenfor filmverden å kalle slik vold realistisk. Her er ingen blodsprut og flammeballeksplosjoner lik de man finner i typiske actionfilmer. Broomfields dokumentariske stil øker på denne effekten siden man som tilskuer, på et ubevisst plan, tar med seg genrekonvensjonene fra dokumentarfilmen inn i denne fiksjonsfilmen.
Resultatet er en opprørende og emosjonell film om en tragedie hvis årsak fortsatt er uklar og uforståelig. Filmens standpunkt er derimot svært klar: Dette er en antikrigsfilm der de emosjonelle sidene benyttes som et klart retorisk våpen.
Artikkelen er også å finne hos TAFFI - Tidsskrift av og for filminteresserte
