Shooting Robert King følger den amerikanske fotojournalisten Robert King gjennom hans karriere som krigsfotograf; fra ung, ambisiøs novise i Bosnia i 1993 til en erfaren veteran i Irak 2007. Dokumentaren handler like mye om Kings fotokarriere som om hans møte med prøvelser, selvransakelse, søken etter meningen med livet og kjærlighet.
Dette er regissør Richard Parrys første dokumentarfilm, hvor han går tett inn på King gjennom 15 år med væpnede konflikter i blant annet Kroatia, Sarajevo, Nagorno Karabach, Irak og Afghanistan. Filmen er et slående stilstudie av alle de ukrediterte fotografene og kameramennene som risikerer livene sine og lever på sultegrensen i katastrofeområdene, spissformulert gjennom Robert Kings historie.
Parry ville lage en film om krigsfotografene fordi disse er en gjeng pussige karakterer, og ikke minst fordi de lever under ekstreme forhold omgitt av dop, sex, død og vold. En verden de færreste av oss kan relatere oss til, nettopp fordi vi aldri selv har opplevd slike enormt pressede situasjoner. Parrys film formidler denne hverdagen på en humoristisk og velfortalt måte, men vi sitter hele tiden med ambivalente følelser ovenfor filmen fordi den inneholder både underholdende og morsomme scener, samtidig som den preges av tristhet og dysfunksjonalitet, med opprivende bilder av krigens reultater.
Filmen er strukturert omkring Robert King som 38-åring og hans tilbakeblikk på sin karriere som krigskorrenspondent under en hjortejakt like ved hans hjem i Memphis, 2007. I begynnelsen virker muligens parallellen mellom jakta og det å fange det gode krigsfotografiet litt i drøyeste laget, men etterhvert som filmen ruller og historien avslører intime detaljer om livet i krigssonene virker ikke denne symbolikken så malplassert allikevel. Alt video- og fotomaterialet i filmen er forøvrig hentet fra arkivet til Frontline News, hvor både Parry og produsent Vaughan Smith er ansatt. Frontline News kan sammenliknes med Magnum Photos, bare at deres virke er video fremfor fotografi. Dette lille byrået er spesielt fordi over halvparten av deres videofotografer har omkommet under arbeid. Faktisk hadde de de høyeste dødstallene i bransjen en periode – et eksempel på de oppofrelsene krigsfotografene gir for å rapportere fra krigsherjede land. Alle bilder i filmen er med andre ord foreviget av profesjonelle foto- og videojournalister, som dokumenterer krigshverdagen på en tidvis estetisk og mest av alt avslørende måte. En scene i filmen, hvor kameramannen går inn i et brennende hus for å filme på innsiden, vitner særlig om de risikoene fotografen tar for å forevige farlige scener. Spesielt er det dessuten at de samme kameramennene opptrer både foran og bak kamera. Eksempelvis møter vi både Parry og Smith i flere scener sammen med King, både på hjemmebane og i krigssonen. Dette gjør fortellingen ekstra sterk fordi vi opplever hvordan de profesjonelle takler frykt, selvransakelse, synet av død, kampen for å holde seg i live, kjedsomhet og ventingen på at noe skal skje.
Empati for Robert King.
Den 24 år gamle, nyutdannede kunststudenten, Robert King reiser på egen hånd til Bosnia i 1993, hvor han prøver å slå igjennom som freelance fotograf. Han er overraskende naiv ovenfor den virkeligheten, de farene og utfordringene han skal møte her. Parry følger ham tett gjennom hans første utflukt med bosniske militære og skuddveksling, tross i at Robert på forhånd inntar en nesten irriterende arrogant holdning til konflikten og krigshverdagen. Modig forsøker han å holde maska mens skuddene hviner rundt ham, og man kan ikke la være å føle en slags godhet for ham. Han er uten tvil naiv, men han er også bare 24 år. Dette er hans første erfaring med krig, i tillegg mangler han viktig erfaring med overlevelsesstrategi, og må takle knivskarp konkurranse og svik fra kollegaer og allianser. Som freelancer befinner King seg nederst på den sosiale rangstigen som eksisterer innad i pressefotografmiljøet på Holliday In, han er lutfattig og er etterhvert tvunget til å bli freidig nok til å tigge mat fra et barnehjem i nærheten av det berømte hotellet hvor alle de andre bransjefolkene er samlet. Han har naturligvis heller ikke penger til å bo på Holliday In, og innlosjerer seg på et forfallent hotell som ingen i en normal situasjon hadde villet vurdert som et alternativ. På fritiden henger han på Holliday In, her stjeler han mat og forsøker å komme i kontakt med folk for kanskje å få slenge seg med på viktige oppdrag uten særlig hell.
Det som skaper empati for Robert er vel og merke at han hele tiden er ærlig, han er vettskremt og uviten, med skyhøye ambisjoner om å bli den yngste fotografen noen sinne til å vinne en Pulitzer-pris – og du tror ham. Parry, som selv var til stedet sammen med King under flere væpnede konflikter, sier at han alltid har likt Robert, og at han på mange måter beundrer ham for at han hadde mot nok til å vise ekte følelser i Bosnia. Nesten alle var nybegynnere, men ingen andre enn King turte å vise hvor redde og uerfarne de egentlig var. Dette genuine ved hovedpersonen veier på en måte opp for alle de håpløse feilene han gjør, som f.eks å gå rundt i felten med en hvit jakke – noe som han sier selv i etterpåklokskap: «(...) when you have a white flak jacket, you kind of stand out – you become more of a target.» Parrys film skildrer nøkternt det sosiale hierarkiet innad i bransjen, både på location og mer generelt på et politisk nivå. Historien er fint oppbygd med en klar narrativ struktur, hvor vi utover i filmen ser en klar personlig utvikling hos King som går fra å være en slags underdog til etterhvert å bli en uvøren veteran. Dessverre er det slik i bransjen at freelanserne er fattige og overlatt til seg selv, mens journalistene som er ansatt hos de store, kommersielle mediene har tilgang på det beste sikkerhetsutstyret, og ofte bevæpnet beskyttelse. Roberts situasjon i Bosnia, hvor han i aller høyeste grad er sin egen lykkes smed og såvidt overlever fra dag til dag, er absurd nok en helt normal situasjon i slike sammenhenger.
Yrkets risiko og traumer.
Robert King gir de mange krigsfotografene en stemme, han setter eksempelvis ord på de enorme farene de utsetter seg for og hvordan det transformerer de mentalt. I filmens begynnelsen, når Robert og en annen erfaren fotograf er med bosniske soldater ut på oppdrag, illustrerer dette godt. De blir beskutt på vei mot fronten, og blir underveis tvunget til å ta en kort pause før de kan bevege seg videre. Robert har dødsangst, noe man kan se i øynene hans, allikevel nekter han å snu når den andre fotografen sier: «I don't mean this in a bad way at all, but I'm not sure you've got the aura, the aura of luck that war photographers or war cameramen that I know of have.» King svarer: «I can't read auras. (...) But I know som people who can, and they say I have a green aura.» Svaret er morsomt, og litt sarkastisk, men samtidig formidler kroppsspråket hans tydelig sterkt ubehag og stress. Denne anspentheten utvikler seg etterhvert til tomhet og post-traumatisk stress. Mye skyldes nok det intense livet han levde på jobb, i form av dop og alkohol, men synet av all lidelsen og grusomheten krigen fører med seg tynger ham i like stor grad. Blant annet skifter han raskt fra manuelle kamera til automatiske kamera etter den første erfaringen med fronten. Han slutter dessuten nesten å fotografere mot slutten av dokumentaren, og går over til video på grunn av at han skjelver for mye på hendene. En scene i Irak hvor han, og flere andre fotografer, er vitne til at en selvmordsbomber sprenger seg selv i lufta viser bare hvilket umenneskelig syn terrorhandlinger kan være. Allikevel tar King seg sammen og setter i gang å jobbe: dokumentere etterspillet med avrevne kroppsdeler, kaos og blod. Han er konstant i bevegelse fordi folk lett tar ut aggresjon over hendelsen på fotografene, fordi de ikke hjelper til eller rett og slett kommer for nære på deres sorg og fortvilelse.
Etiske og moralske dilemma ved yrket reporter.
Shooting Robert King er en refleksiv dokumentarfilm som åpent behandler mange av de moralske dilemmaene som fortoner seg under dekning av krig, men behandler også flere etiske problemer med profesjonen i seg selv og det å stille lidelse til skue. Ofte kan reporteren oppleve å bli revet mellom journalistrollen og ønsket om å hjelpe skadde sivile, man kan eksempelvis både se og høre på King at han synes det er tøft å fortsette å jobbe under ovenfornevnte scene. Vold mot reporterne vitner i tillegg om at atskillige mennesker kan ha vanskeligheter med å forstå hvorfor mange krigskorrenspondanter ikke involverer seg i hjelpearbeid. Hva som er rett eller galt i slike situasjoner er med andre ord en intrikat problemstilling, fordi det ikke finnes noen glassklare grenser. Parry berører her konflikten mellom rollen fotojournalist og medmenneske, og gir den en bakgrunn i både Roberts fortid og nåtid. Fotojournalister kan ikke alltid hjelpe lokalbefolkningen uten at dette går på bekostning av den jobben de er ansatt for å utføre, andre ganger er det kanskje ikke fysisk mulig å hjelpe noen uten å bli drept selv, eller mangel på sanitært utstyr gjør det rett og slett umulig. Filmen setter et fint fokus på hvor ødeleggende den dårlige samvittigheten hos reporteren er, og hvordan den etterhvert gjør at hun/han hardner til mer og mer psykisk. I Kings tilfelle distanserer denne kynismen og anspentheten ham kanskje mer enn noen gang fra resten av samfunnet, noe som er vanskelig både for ham og familien.
Det som skaper empati for Robert er vel og merke at han hele tiden er ærlig, han er vettskremt og uviten, med skyhøye ambisjoner om å bli den yngste fotografen noen sinne til å vinne en Pulitzer-pris – og du tror ham.
Hvorfor dra ut å ta bilder av noe som ingen vil se, spør Roberts kone i dokumentaren. Et spørsmål mange undrer seg over, da det er lite penger i krigsfoto, og kanskje særlig i dagens mediebransje. King har ikke tjent mer enn knapt nok til livets opphold gjennom sin karriere, og i Bosnia fikk han solgte kun ett bilde. Mer oppsiktsvekkende er det at han i dag dyrker og selger tomater som en attåtnæring, fordi han ikke kan fø familien på det han tjener på fotografi. Kings svar på sin kones spørsmål er det samfunnsmessige ansvaret som ligger hos fotografen. Han avviser at krigsfotografen er en adrenalinjunkie, jf. ham handler journalisme om å hindre folk i å forfalske historien – det ligger en tydelig moralsk agenda bak hans motivasjon. Faren med krig er ikke bare de mange våpnene, men også de som ønsker å sensurere informasjon rundt konflikten og handlingene. «I was put on the world as a messenger to convey a message of, you know, human suffering», proklamerer King relativt tidlig i filmen. Men dokumentaren gir i tillegg et mer komplekst svar på hvorfor noen mennesker oppsøker grusomme omstendigheter, hvor det er vektlagt kontekster og dysfunksjonalitet. Blant annet trekkes Roberts fortid og anstrengte forhold til faren frem. Delvis innrømmer han det selv at han dro ut i verden som en reaksjon mot familien og en vanskelig barndom preget av farens alkohol- og narkotikamisbruk. King hadde, og har fortsatt et anstrengt forhold til samfunnet og «meningen med livet», og dette var i stor grad, og fortsatt er, det som drev ham til å oppsøke områder med ekstreme og opprivende tilstander. Muligens hadde han så masse negativitet liggende latent i seg at han søkte en måte å få kanalisert det på. Parry sier selv at krig i seg selv ikke skaper destruktive folk/journalister, men at denne typen negativ tankegang allerede eksisterer i din personlighet. Særdeles brutale omstendigheter fungerer i enkelte tilfeller nesten som en kamuflasje for ens egen uadekvate adferd.
Shooting Robert King behandler yrkets utfordringer: hva psykiske og fysiske påkjenninger gjør med deg som enkeltmenneske, på en mye mer dyptpløyende måte enn andre krigsfotograf-portretter som f.eks War Photographer (Frei, 2001). Christian Freis film handler i større grad om myten James Nachtway, enn mennesket James Nachtway, og tar ikke grundig tak i hvorfor Nachtway er blitt den han er. Shooting Robert King forteller, til forskjell fra War Photographer, både om hvordan fotografiet ble Roberts redning, og hvordan det forandret ham – «I found that the war zone accompanies me wherever I go», uttaler han i filmen. Før Bosnia var Robert en villstyring uten noen lystig fremtid i livet, han hadde insistert på å gå kunstskole, og plutselig bestemte han seg for å dra til et krigsherjet land for å bli journalist. Alkohol, dop og festing var en stor del av hans hverdag for å takle barndommens traumer, og uten fotografiet hadde det nok lett kunnet gått riktig ille med ham. Etter å ha vært i krigssonen endres begrunnelsen for denne eskapismen fra et anstrengt forhold til livet og samfunnet, til flukt fra vonde sanseinntrykk i krig. Rusmisbruken blir nå en måte å håndtere livet i stridsområder, og i et prosjekt om Russlands partyscene mister han nesten seg selv på grunn av dette. På samme måte som fotografiet reddet ham fra selvhat og meningsløshet, ble Roberts kone og lille sønn hans redning fra det post-traumatiske stresset skapt av krigen. Paradoksalt nok kan man med andre ord si at yrkesvalget både hjalp ham på rett kjøl, og skapte flere demoner å hanskes med. Shooting Robert King ender både godt og dårlig for King på en gang, fordi han har vunnet over noen problemer, men samtidig fått nye som ikke bare affekterer ham selv, men hele hans familie. Parry og Smith valgte ikke bare å dreie sin dokumentarfilm rundt King kun fordi han var en snodig karakter som stakk seg ut, men etterhvert like mye på grunn av hans evne til å åpnet seg for kamera. Dette hjelper historien i stor grad og gir større innsikt i både mennesket og reporteren Robert King.
Endrer egentlig fotografiet verden? Et spørsmål mange har stilt, og som helt klart er et bestridt og ubesvart spørsmål. Dødspornografi har teoretikere som Susan Sontag kalt det, mens andre hevder at det kun er blitt lett frokostunderholdning. Robert, og andre fotojournalister som Parry, representerer motparten som mener at deres jobb er nødvendig for å opplyse samfunnet om urettferdighet og misforhold, tross i at ingen av de påberoper seg evnen til å gi et bastant svar på kommunikasjonseffekten. Vi har ingen håndfaste bevis på at bilder fra krig er samfunnsendrende eller har verdiskapende virkninger, men av og til oppstår det historier som indikerer at fotografier av krigsherjede områder og mennesker skaper reaksjoner. King tok et foto av en italiensk jente som hadde fått ansiktet ødelagt av en bombe i Sarajevo i 1994/95, dette ble publisert på flere forsider over hele verden. Dette resulterte i at den italienske staten til slutt finansierte plastisk kirurgi for å rekonstruere kvinnens ansikt. På en måte kan man si at Kings foto hadde en effekt, hvertfall i dette tilfelle, jf. Parry. Hvorvidt dette gjelder for hele verden, vil han ikke si noe om. Det Shooting Robert King forøvrig forteller noe om er kanskje noe av hva som ligger til grunne for den drivkraften som fører til at mennesker som King søker til krig gang på gang. Han responderer på spørsmålet om hvorvidt han vil pensjonere seg fra reporteryrket nå som han har en egen familie: «Why quit now? The whole world's about to turn into complete chaos.» Noe som indikerer at han fortsatt sliter med å passe inn i A4-livet, og på mange måter gjør ham til en slags antihelt.
Fremtiden, nåtiden, sensur og digitale medier.
Et av de mest debatterte spørsmålene i dagens medievirkelighet er hvorvidt journalismen vil overleve den digitale brukergenererte mediekulturen? I dag har de fleste soldater eget digitalkamera eller mobiltelefon med kamera og videofunksjon, noe som gjøre de i stand til å ta bilder så tett på elendighet og situasjoner som ingen andre kan. Kanskje spesielt fordi det i dag er for risikabelt for journalister å dra noen som helst steder alene uten å være «embedded» med militære styrker. Robert selv påpeker forskjellen i frihet og arbeidsmetode mellom Bosnia i 1993, hvor han fikk være med å befri muslimer, og Irak i 2007, hvor han måtte begrense seg til å være vitne til krigen ved å sitte i en tanks med amerikanske soldater. Han er, som alle andre fotojournalister, et offer for den mer og mer utbredte presseturismen. Han er ikke tillatt å fotografere noe annet enn arrangerte hendelser, som f.eks amerikanske soldater som deler ut fotballer til irakiske barn. Med denne sensuren fra autoritært hold i bakhodet kan man stille seg spørsmålet: hvor sant er egentlig det som fremstilles i media med tanke på stadig økende globalisering, kommersiell estetikk og konvergens? Eksisterer de uavhengige historiene i dagens mediebilde? Parrys film er ikke bare en kommentar på moralske og etiske perspektiver i praktisk fotojournalistikk, men filmens sterke bilder får en ytterligere betydning og relevans når vi tar medieutviklingen i betraktning.
