Dette er spørsmålet jeg har fått av mange arbeidsgivere under jobbsøkerprosessen. Hva er egentlig nettproblematikk? Er dette en fast enhet? Mange mener at nettproblematikk gjerne innebærer tekstens lengde, struktur og oppbygning i nettartikler eller i informasjon på nett, og hvordan de digitale medienes egenart krever en annerledes tilnærmingsmåte enn trykte medier. At ulike typer medier har forskjellige typer estetikk og krever variert teknologi sier seg selv, men dette trenger vel ikke nødvendigvis å være en begrensning for de nettbaserte mediene. Informasjon på nett må være konkret, presis, tydelig og ikke minst kortfattet, fordi digitale medier ikke egner seg for dyptgående journalistikk og lengre tekster. På NHOs nettsider under medietrening, «skrive for nettet», står det blant annet:
«Overlessede tekster med mange poenger skremmer vekk leseren. Kutt til beinet. Konsentrer deg om ett budskap om gangen. Del heller formidlingen opp i mindre saker. Det tar dessuten lenger tid å lese en tekst på nett, så skriv kort – selv om det er «ubegrenset» plass.»
På journalistutdanninga ved HiO brukes Veslemøy Kjendslis lærebok Rett på sak (2008) på pensumet for førsteårsstudenter; denne hevder også at «å skrive for nett er å skrive kort». Dette er en bok om generell journalistikk hevder høyskolelektor Elsebeth Frey i en artikkel på journalisten.no. Uansett virker det som at dette med kortfattethet er noe som generelt skal kjennetegne tekster på nett. Dette er paradoksalt med tanke på hvordan vi søker opp informasjon og fakta på nettopp nett i dag, noe som ikke bare gjelder de som har en spesiell interesse for digitale- og nye medier – alle bruker nett i dagens samfunn. Det argumenteres for at vi leser 25% tregere på nett, at vi bruker i gjennomsnitt 2 sekunder på hver side osv, men disse opplysningene må også settes inn i et økonomisk og estetisk perspektiv.
Designet på nettsidene er ikke lagd for lesevennlighet. Bare for å bruke noen av landets største aviser som eksempler: Dagbladets sider er smale, VGs sider er, i tillegg til å være smale, tettpakkede. Det er tydelig at begge har satset på store bilder og overskrifter – noe som er gode blikkfang, men er lite oversiktlig. Det sier seg selv at smale og tettpakkede sider gjør det tungt å lese lengre tekster. Hvem ønsker å bruke unødvendig mye tid på å pløye gjennom noe som er tidkrevende når man lett kan surfe videre, og finne informasjon et annet sted? Nettet er flyktig hevdes det på NHOs sider, men dette betyr ikke nødvendigvis at ikke folk kan tenke seg mer grundig info på nett. Faktisk er det mange som gjerne kunne tenkt seg dette. Information.dk, riktig nok ikke en tabloidavis, men tilbyr artikler om politikk og kultur på nett. Masse luft og bred layout gir fokus på tekst, og tillater at artiklene er lengre. Alle tilbud trenger selvfølgelig ikke å være like, men nettet er og bør være preget av mangfold. Det er kanskje på tide å innse dette, og heller konsentrere seg om hvordan man skal forbedre tilbudet istedet for å fokusere på hvordan forenkle det.
De fleste store nettsteder bruker egne systemer, hvor de har ansatt eksperter med ansvar for å utvikle og vedlikeholde dette. Dette vil si at ansvaret for å finne feil og eliminere disse ligger i hendene på få, og dette krever i tillegg ganske så store økonomiske ressurser. Fri programvare er mer sikkert fordi feilene blir funnet mye raskere fordi det er så mange som jobber med det, og virkelig er dedikerte og interesserte i det de driver med. Lukket kode gjør at folk ikke finner feilene, og få har adgang. De feilene som blir oppdaget av «andre» blir som regel holdt hemmelig og utnyttet av hackere. Frykten ligger muligens i at mange har tilgang og da kan folk gå inn å legge til ulovlig innhold etc, men om noen absolutt ønsker å gjøre dette finner de nok mest sannsynlig en måte å gjøre det på før eller senere allikevel. Adressa.no kunne blant annet melde at hackere hadde brutt seg inn og lagt ut porno på rbk.no den 25.08.09.
Hvorfor står bransjen fortsatt på dørstokken og er redd for nettet? Er det mulig å sikre kvalitetsjournalistikk i dagens digitale medievirkelighet? Spørsmålet bør vel heller være hva kan man gjøre for å utvikle seg med Web 2.0? Hvorfor skal ikke tilbudet kunne være like bredt på nett som i trykte medier? Sven Egil Omdal sier i spalten Medieblikk at dette er økonomisk betinget, og et forsøk på å redde papirpressen fra stadig fallende opplag. Nettet er mer uoversiktlig enn papirpressen, og vi leser ikke side opp og side ned som i en papiravis, men dette betyr ikke nødvendigvis at vi ikke kan orientere oss på nett. Hva ellers har vi Google til, spør Omdal.
Ved utdanningsstedene for journalistikk i Norge sitter lærerne på tiår med erfaring fra praktisk journalistikk, men det er like lenge siden de selv jobbet aktivt som journalister. Kanskje begynner noe av mediebransjens skepsis til Internett her, og m.t på medienes økonomiske situasjon er det vel på tide å begynne å tenke nytt. Forandring er ikke nødvendigvis negativt, skulle man ha kjempet mot alle nye medier opp i gjennom tiden hadde vi fortsatt brukt telegraf fremfor telefon. Internett vil nok ikke plutselig forsvinne, å lese på nett blir mer og mer vanlig også for eldre generasjoner – den aldersgruppen som er i ferd med å innta Facebook for eksempel kvinner 50+. Dessuten er det dagens unge som etterhvert er de som tar over, og disse er trofaste nettlesere.
