Byen Tijuana i Mexico er kjent for sin kriminalitet, red light-område, trafficking, fattigdom, og narkotika. Let the street be heard lar fire tenåringsjenter fortelle sine historier fra grensebyen Tijuana på en meget interessant og gripende måte.
Denne dokumentaren kunne ha blitt én av to typer: talking heads (portrettdokumentaren), eller svært distansert flue-på-veggen. Regissøren har heldigvis gjort noe som flere dokumentarer burde gjøre: La subjektene få muligheten til å delta aktivt i filmens oppbygging.
Filmens oppbygging er svært preget av regissørens valg der hun lar jentene selv være en aktiv del under innspillingen. Itzel Martínez har utstyrt hver av de fire jentene med et eget miniDV-kamera som de selv råder over. Et slikt grep gir tilskueren et skjørt innblikk i en svært subjektiv verden der dokumentarfilmens subjekt viser hva hun synes er viktig.
Vi får ta del i jentenes lek, tanker og sosiale interaksjon med andre barn i lignende situasjon som dem selv. Dokumentarfilmen har en lang tradisjon for å fremstille sine subjekter som ofre uten mulighet til å styre sitt eget liv. Subjektene plasseres foran kamera der de forteller all den urett som er påført dem, og man sitter igjen med det inntrykket av subjektet som et offer.
Regissøren har dog blandet inn typiske portrettsituasjoner der subjektene sitter foran kamera og forteller om sitt eget liv, men dette gjøres svært sjeldent og er bare som ekstrainformasjon å regne. Uten denne ekstrainformasjonen om jentene (som tar for seg deres fortid) ville filmen fort blitt svært uforståelig og lite engasjerende. Selv om det er interessant å høre hva jentene forteller til kamera i tilsynelatende private stunder, kan dette fort bli lite virkningsfullt om vi ikke vet deres historie opp til nå.
Uttrykket er rått, grovt og kjapt. Dette er å forvente når kildematerialet er miniDV-kamera som ikke koster mer enn 2500-3500 NOK og som kan befinne seg i hvilket som helst hjem. Klippingen er dessuten svært kjapp uten at dette ødelegger for opplevelsen.
Let the street be heard er en sterk og god dokumentar som lar subjektene selv vise seg frem, og fortelle sin egen historie. Dette er en av de mest vellykkede og minimalistiske dokumentarfilmene jeg har sett på lenge.
Artikkelen er også å finne hos TAFFI - Tidsskrift av og for filminteresserte
