Vi befinner oss i den simulert irakiske byen Medina Wasl, midt ute i Mojave-ørkenen nord for Los Angeles. Dette er US Armys National Training Senter, hvor krigslek-simulacrum blir iscenesatt. Amerikanske soldater forberedes på krigen i Irak ved å trene på kamper mot rebeller, eller «terrorister», spilt av amerikanske veteransoldater. I tillegg er hundrevis av irakere, bosatt i USA, innleid for å spille irakiske bosettere i Medina. Simulacraet som filmskaperne fikk bevitne er bare et av mange som har blitt konstruert ved treningssentret. Tanken bak dette million-prosjektet er å skape en mest mulig autentisk situasjon for soldatene slik at de blir best mulig rustet for det virkelige krigsscenarioet. De irakiske beboerne i Medina Wasl får derfor instruert ulike holdninger til USA og soldatene, enkelte er pro-USA, andre er negative til landets engasjement i Irak.
Heller ikke alle snakker engelsk, selv om de egentlig snakker språket skal de ikke respondere på engelsk om soldatene adresserer de. Dette gjøres for å gi et bilde av noen av de kulturelle og sosiale utfordringene man som fremmed kan møte på i et annet land. Soldatene får også innblikk i den muslimske kulturen og lærer bl.a om skikker og å uttale høflighetsfraser. De skal befri landet. For at befolkningen skal forstå dette og ønske å samarbeide med de amerikanske styrkene, dreier det seg mye om «å skaffe seg venner».
Den generelle holdningen i filmen er svært positiv: «USA skal skape forandring og bringe fred, demokrati og trygghet til Irak.» Intensjonen er kun godhjertet, hvor man skal bistå med hjelp til et fordervet samfunn. «Det gode» driver klappjakt på «det onde». Det virker av og til litt påtatt og instruert. Det er ingen som stiller spørsmål ved Irak-krigen, hverken «innbyggerne» i Medina, eller krigsveteranene som spiller «terroristene». Påfallende er det dessuten at mange av de irakiske skuespillerne også er i en søkeprosess om å få oppholdstillatelse i USA.
Forbausende er det dessuten at regissørene fikk lov til å være til stede og filme et av krigslek-simulacraene. Det viser seg nemlig i løpet av filmen at «det gode» ikke alltid går av med seieren. Bataljonen som skulle befri Medina fra terroristene endte med å «tape» mange soldatliv, noe som står i sterk kontrast til Pentagons «kirurgiske bomber». Full Battle Rattle pirker dessuten i flyktningeproblematikken, da krigen har skapt tusenvis av flyktninger, men USA har kun innvilget noen hundretalls oppholdstillatelser for flyktninger fra Irak. Selv om den overordnede holdningen til krigen i Irak er positiv fra skuespillernes side, aner vi også at alvoret innhenter soldatene idet de får beskjeden om at de skal ut på et ett-årsoppdrag. En av de irakiske skuespillerne jubler over å endelig ha fått innvilget oppholdstillatelse. Det går frem av filmen at dommerens avgjørelse var påvirket av mannens engasjement i krigsøvelsene.
Surrealistisk nok har krigen åpnet en dør for denne mannen og gitt ham muligheten til å starte på nytt. En av krigsveteranene, som snart skal sendes tilbake til krigen, observerer feiringen tydelig frustrert. Veteranen skal leve ut fiksjonen, og prøve å vinne en krig som ikke lar seg vinne. Her ligger forskjellen mellom alvor og fantasi. Teatret er over for denne gang, idet soldatene forlater Medina for å flys til den virkelige krigen. Neste akt utspiller seg i et annet land i Midt-Østen, da basen skal omkonstrueres til Afganistan. Teater og realitet eksisterer om hverandre. Selv om US Army hevder at krigs-simulacraet fortoner seg som nesten helt autentiske for mange av soldatene, er det alikevel tydelig forskjell på krig og lek.
Artikkelen er også å finne hos TAFFI - Tidsskrift av og for filminteresserte
