Trondheim Dokumentarfestival

Så mye mer enn bare antikviteter

Fabelaktige Fiff & Fam (2009) er en nær og varm dokumentar av Solveig Melkeraaen, som har tatt sin utdannelse på Den Norske Filmskolen på Lillehammer. Filmen har et stilistisk rent formgrep, med sterke farger og nøye utvalgte omgivelser som kler de to hovedrolleinnehaverne Fiff og Fam.

Fabelaktige Fiff & Fam (2009) er en nær og varm dokumentar av Solveig Melkeraaen, som har tatt sin utdannelse på Den Norske filmskolen på Lillehammer. Filmen har et stilistisk rent formgrep, med sterke farger og nøye utvalgte omgivelser som kler de to hovedrolleinnehaverne Fiff og Fam. De to venninnene på 90 år har kjent hverandre siden barnsben av, og selv om tidens tann nå har satt sitt preg på deres fysiske ytre har de fortsatt en livsglede og gnist på nivå med enhver ungdom.

Fabelaktige Fiff & Fam er sponset av Norsk Filminstitutts «Nye veier til dokumentarfilm», og hadde et budsjett på 1 000 000 NOK, hvor 900 000 av disse var finansiert av Norsk Film. Melkeraaen har tidligere bl.a regissert dokumentarfilmer om folk fra hennes barndomsmiljø i Lofoten og Vesterålen, hvor små mennesker med store personligheter har stått i sentrum. Fabelaktige Fiff & Fam er intet unntak, og portretterer de to vestkanfruene som hele individer fremfor gamle pensjonister. Dokumentaren er hovedsaklig basert på intervjusituasjoner med damene, men fremstår ikke som tradisjonelle intervjuer med en toveiskommunikasjon mellom intervjuer og et intervjuobjekt. Melkeraaen har prøvd å være så mye flue på veggen som mulig, i beste direct cinema-stil. Hun har på best mulig måte forsøkt å overlate det meste av dialogen til de to foran kamera, som i det ferdigklipte materialet ser ut til å ha mer en intim venninneprat enn å være i en spørsmål/svar-situasjon.

Det eksisterer en fin spenning mellom spillefilm-estetikk på den ene siden, og dokumentarfilm på den andre.

Prosjektet «Nye veier til dokumentarfilm» gir i stor grad regissøren større frihet enn det som vanligvis gis når pengestøtte fra Norsk Filminstitutt innvilges dokumentarprosjekter, blant annet er det ikke i dette tilfellet påkrevd å inngå visningsavtale med TV-stasjoner. Melkeraaen eksperimenterer med fiksjonsestetikk i Fabelaktige Fiff & Fam, noe som gir oss fornemmelsen av å se en fiksjonsfilm om vennskapet, kjærligheten og livet til Fiff og Fam. 180°-regelen og kjøringer anvendes, samt at det benyttes to kamera i enkelte intervjuscener. Det er svært god kjemi mellom kamera og hovedpersonene, et mulig resultat av 46 timers filming for å la hovedpersonene bli komfortable, da tillit mellom filmteam og intervjuede er nødvendig for å finne frem til de «naturlige» scenene. Intervjuers fravær fremkaller fiksjonsfølelsen hos publikum, og etterlater oss med de magiske øyeblikkene i samtalen mellom to personer. To-kamerabruken tillater dessuten tilskueren å fange opp spontane reaksjoner hos de to intervjusubjektene underveis i samtalen, og fremhever ytterligere inntrykket av at kommunikasjonen er mellom damene.

Både Fiff og Fam er damer fra beste vestkant i Oslo, noe som i seg selv bringer en del stigma på banen. De litt antikke omgivelsene på pensjonatet hvor de tilbringer hver sommer, og som tjener som location for filmen, gir oss følelsen av å betrakte en eldre norsk spillefilm. Det eksisterer en fin spenning mellom spillefilm-estetikk på den ene siden, og dokumentarfilm på den andre. Alt er til slutt mikset sammen i en søt, morsom og tidvis litt trist historie om to venninners tanker om livet. Regissøren ønsket å lage en dokumentar om «hvordan man forblir den samme på innsiden», selv om man blir eldre, noe hun klarer utmerket uten å la Fiff og Fam bli forenklet til to stereotypier på eldre vestkantkvinner.

Dokumentaren fremstiller kvinnene som hele individer, et noe uvant fenomen i vår travle verden hvor det å være gammel nesten er det samme som å gå ut på dato. Fiff og Fam er ikke bare redusert til bestemødre eller mødre – de er mangefasseterte mennesker med personlige meninger og trekk som lever i og forholder seg til nåtid. Filmen hadde sin andre offentlige visning under Trondheim Dokumentarfestival 2009, men kan også sees på NRK den 21. desember.

Trondheim Dokumentarfestival - positivt tilskudd til Trondheim

Et positivt tilskudd til Trondheim som mangler et tilbud for folk som er interessert i noe annet enn kjeramikk, billedkunst og skulpturer. Vi har mange museumer og utstillingslokaler for slikt, men det er flaut lite som skjer innen dokumentargenren foruten den årlige internasjonale filmfestivalen Kosmorama. Fotoustillinger innen dokumentargenren er nesten fraværende foruten noen hederlige unntak som dukker opp en sjelden gang, ofte lite omtalt i dagspressen og ellers.

Trondheim Dokumentarfestival ble i år arrangert for første gang, og førsteinntrykket er godt. Til tross for en del forsinkelser og tekniske problemer, har gjennomføringen vært ytterst imponerende. Hvis jeg skal pirke på noen ting så er det at programmet er for tett. Etter hver seanse får man noen minutter på seg til å gjøre unna viktige ting (kjøpe mer drikke, toalettbesøk osv). Hadde man lagt inn 15-20 minutters pauser, kunne både arrangørene tjent mer penger på salg av drikke og mat samt at folk kunne snakket sammen og knytte nye kontakter innad i miljøet.

En annen ting som kan forbedres er å få inn porteføljekritikk/respons for unge fotografer. Det er mange tungvektere i Norge og utland som kunne gitt konstruktiv kritikk og tips til nyutdannede og semi-amatører - samt at nye talenter kunne fått muligheten til å knytte kontakter med bildebyråer, magasiner og aviser o.l. Fotojournalistikken trenger sårt nye og friske tilskudd som kan bidra til at bransjen opprettholder sin status og kanskje får en ny renessanse. Per dags dato, som Antonin Kratochvil sa under sitt foredrag, er fotojournalistikken «fucked»: det er lite penger å tjene til livets opphold.

Dokumentaren har i dag en litt bedre stilling enn fotojournalistikken, og det vises på nivået på dokumentarene som vises under festivalen. Selv om det er et hardt valg å bli dokumentarist, er det, i hvert fall i Norge, gode muligheter for produksjon og visning av dokumentarer. Kinodokumentarer er dog lite besøkt, men det er noen få som finner slike filmer interessante. Fremtiden blir nok TV-visningsavtaler og nettdistribusjon.

Alt i alt er Trondheim Dokumentarfestival meget vellykket, og jeg gleder meg til å se om det blir en ny festival til neste år. Får håpe den fortsatt blir enkeltstående og ikke slått sammen med Kosmorama som Minimalen har blitt. Det er ingen tjent med siden Kosmorama vil «sluke» alle særpreg.


Syndiker innhold