De ble begge angrepet og spist av en grizzlybjørn i Alaska. Wernez Herzog gikk gjennom hele Treadwells filmarkiv, og har kompilert et knippe av disse for å "komme under huden" på Treadwell. Filmen har altså lite med bjørn å gjøre - hvertfall direkte. Resultatet er et ømt portrett av en plaget mann, en mann med et mål i livet: Være grizzlybjørnens vokter.
Grusomhetens faktum
Det blir klart for tilskueren under filmen at det eksisterer et lydopptak av angrepet på Treadwell og kjærestens. Dette lydopptaket skal visstnok være ganske "grafisk" (om det går an å si det slik), og opprørende. Dette gjør at jeg - tilskueren - sitter med en slags angst om at Herzog har lagt dette inn på filmens lydspor. Er dette noe man bør, eller vil høre? Er det viktig for filmens historie?
Filmens historie
Herzogs måte å nærme seg personen Treadwell på, er å klippe sammen det han mener beskriver mannen best. Det er tydelig Herzog sympatiserer med Treadwell gjennom å vise ham som en energisk, livsglad, og engasjert person. Herzog underbygger sine klippemessige påstander i intervju av Treadwells nærmeste, og andre personer med relevant bakgrunn. Karakterskaping skjer altså gjennom klippingen. Man må huske at dette er Herzogs inntrykk av Treadwell, og det er med hans øyne vi ser Treadwell utfolde seg på lerretet.
Treadwells psykiske aspekter vektlegges sterkt. Vi får, sakte med sikkert, inntrykk av personlige problemer, og en historie preget sterkt av rotløshet. Det fryktede opptaket av bjørneangrepet ligger hele tiden og lurer. Følelsen av ubehag blir sterkere og sterkere jo mer du føler at du "blir kjent med" Treadwell.
Dette grusomhetens faktum, sammen med det fryktede lydopptaket, gir filmen en nervøsitet på grensen til det man føler under en thriller, eller en grøsser.
Herzogs kamera er tilstedeværende
De innstillingene som er tatt opp av Herzogs kamera bærer preg av tilstedeværende karakter - det vil si at de sosiale aktører er fullt klar over at kamera er til stede under opptak. Motsetningsvis har vi filmer der kamera har en ikke-tilstedeværende karakter. Ungdommens Råskap (Margareth Olin, 2004), og Dom kallar oss mods (Stefan Jarl, 1968) er eksempler på slike filmer.
Grizzly Mans tilstedeværende kamera virker på de sosiale aktører, slik at de ser brydd og utilpass ut, og pinlige stillheter og pauser oppstår før, under og etter opptak. Herzog har uten tvil klippet intervjuene slik at dette kommer fram mest mulig. Man kan lure på om dette er en refleksivitet[3] han ilegger sin film. Dette understrekes også i Herzogs voice-over, der han snakker om filmskaperens flaks og uflaks, kvaler og laster. Han gjør også det klart at Treadwells prosjekt ikke er hans prosjekt. Det er dessuten flere prosjekter der Herzog "gjør seg til kjenne" gjennom å statuere sitt motsatte syn i forhold til Treadwells.
Det latterliggjørende kamera?
De nevnte pinlige pausene før, under og etter opptak gir de sosiale aktørene et komisk preg. Aktørene virker nølende, vinglete og ufrivillig komiske. Ofte tar pausene et preg av at aktørene ser i (eller ved siden av) kamera, der de ser ut til å vente på en respons fra kameramann eller Herzog selv. Når de ikke får denne responsen, begynner famlingen og nølingen mens de leter etter ting å si.
Personlig finner jeg ingen grunn til at Herzog skulle ønske en slik effekt. Det tar som regel fokuset vekk fra selve tematikken i dokumentarfilmen.
Til slutt
Kompilasjonsfilmen satt sammen av Werner Herzog er en uforglemmelig film, som dykker ned i en manns psyke. Det er mesterlig hva Herzog har fått til kun gjennom klipp. Problemet som oppstår er, som nevnt, at Herzogs syn på Treadwell er gjennomsyret i filmen. Jeg tror ikke at folk har problemer med å innse dette, og nesten alle i dag er klar over at enhver "-skaper" setter sitt særpreg, og sitt syn på det han/hun skaper.
